Kurv
0
$0,00
Det du aldri spurte litteraturstudenten du kjenner litt, om
03.09.2024
Eller: Hva er (egentlig) litteratur?
Du har hørt om dem, disse som studerer litteratur. Det er fort gjort, rengjøringen – du har feid hele konseptet til siden med det samme, sammen med bøker, briller, klubber og klisjeer. Men det begynner å regne og bussen er forsinket og plutselig blir du stående og tenke på all tiden de bruker, mange flere år ... hva driver de egentlig med, de der studentene? Han som flyttet, datteren til ... hun som jobbet med ... «litteratur», tenkte du da du hoppet over det du mente å vite, «litteratur» det motsatte av det du er god til, jobber med, forstår deg på lett, lett å blåse bort, støvete, støvete bøker. Er det alt? Hørte du etter da, du, i det hele tatt, spurte du?
Hva betyr ordet litteratur?
Spørsmål 1 for oss, nå forestilte studenter, og mange litteraturstudenter før oss.
Etymologisk stammer ordet litteratur fra det latinske litteratura. Grunnbetydningen er «bokstavskrift», altså «skriftlig fremstilling» – avledet av littera som betyr «bokstav» og/eller «skrifttegn».
Å studere litteratur er ikke å lese skjønnlitterære romaner og deretter analysere dem. Det vil si: Å studere litteratur er mer enn å lese skjønnlitterære romaner og deretter analysere dem. Å studere litteratur betyr å studere middelet vi kommuniserer og tenker og skaper mening med, dette noe som vi tar for gitt, ofte. Grensene mellom skjønnlitteratur og sakprosa viskes ut; under nevnte studie blir det klart at skillelinjen mellom de to kategoriene ikke skille den ene helt fra den andre. Samtidig blir grensen lettere å se. Å studere litteratur er å forstår hvordan symbolikk virker i en fortelling om noe som aldri har hendt – og det er å bli i bedre stand til å kunne formidle viktig informajson om innholdet i et juridisk dokument eller konklusjonene matematikken gir oss.
Bestill innhold, korrektur eller oversettelse.
Å studere litteratur kan innebære å lære om litteraturhistorie, litteraturvitenskap, filosofi, grammatikk, fonetikk og fonemikk, retorikk, semiotikk og kommunikasjon. Og som med alt annet, henger innholdet i disse begrepene sammen.
En sitter, javisst, i auditorium og funderer over (ved å bruke hva andre tenkere og fagfolk på feltet har tenkt før) hva som skiller røyken fra et bål, rødt lys i trafikken og ordet «stol». Når en har fundert og tatt notater, sammenstiller en denne informasjonen og må argumentere for tankene som kommer av det – slik at en medstudent vil unne forstå det du har forstått. Hjernen må skrus litt om, før man får tilgang til all kunnskapen som finnes på litteraturfeltet – før du kan forklare det opplagte, før du kan se hvordan ordet «opplagt» er lagt opp, før du kan oppdage det tilfeldige, det arbitrære djupet mellom det vi opplever og middelet vi bruker til å snakke om det.
Å sette ord på noe er ikke automatisk å ta inn alle aspekter ved dette noe. Det er likevel lett å tro nettopp det. I den forbindelse tenker jeg ofte på ordet «evighet». Vi begrenser ideen om noe evig ... ved å sette ord på det, ramme det inn, la oss selv tro at vi fatter evighet, fatter det i tanker som selv er begrenset av en start og en slutt og ikke kan romme noe slikt som det evige. Ord er verktøy, midler – lik øyne. Men verden er der også når vi lukker dem. Så har vi altså skilt ut ordene, litteraturen, som noe adskilt, objektet vårt, det som skal studeres.
Bestill innhold, korrektur eller oversettelse.
Om studiet «estetiske studier og allmenn litteraturvitenskap»
«Program for estetiske studier og allmenn litteraturvitenskap innebærer en systematisk oppøving av
- allment analytiske,
- tekstanalytiske
- og fortolkende ferdigheter.
Du vil dessuten lære normer for vitenskapelig redelighet og utvikle dine evner til analyse og syntese», skriver Universitetet i Oslo på sin nettside.
Estetikk og literatur, studiet av det ene og det andre, har altså noe til felles. Og ja, det bor jo estetikk i bokstaver, det er klart. Fernando Pessoa skrev, i Uroens bok:
Hvorfor er kunsten vakker? Fordi den er unyttig. Hvorfor er livet stygt? Fordi det er fullt av mål og prosjekter og intensjoner. Alle livets veier fører fra ett punkt til et annet. Hvorfor kan det ikke finnes en vei som begynner et sted som ingen drar avsted fra, og som slutter et sted som ingen når frem til?
Forfatteren av Lolita, Vladimir Nabokov, gir oss en umiddelbar følelse av å oppleve det estetiske i litteraturen. Det synes jeg, når han skriver:
Bak den oppdyrkede sletten, bortenfor leketøystakene begynte det langsomt å folde seg ut en unyttig skjønnhet, en lav sol i platinadis med en varm nyanse som i en skrellet fersken, som spredte seg diffust gjennom kanten av en todimensjonal, duegrå sky, som smeltet sammen med en fjern, amorøs tåke. Det kunne være trær i rekke som silhouetter mot horisonten, og varme, stille middagstimer over åkrer med kløver, og Claude Lorrain-skyer som tegnet seg fjernt mot tåket asurhimmel, så bare cumulus-delen av dem kunne sees mot bakgrunnens nøytrale dis.
Han beskriver et sted vi vil være. Vil være. Vil.
Hvordan gjør han det, hvorfor er det slik at akkurat disse ordene skaper noe vi gjenkjenner som vakkert og på en eller annen måte rørende? For de vokser fra enkeltdeler, ett og ett ord etter hverandre, i litteratur.
Som ansatt i mediebransjen, som lærer, som bibliotekar, som konsulent i offentlig sektor, som oversetter, som taler, som skriver av jobbsøknader, som leser av aviser og oppskrifter og undertekster, som deltaker i en samtale, som tenkende personer er vi brukere av bokstav-avskrift. Denne bokstavavskriften er hele tiden i endring, eksisterer i en kontekst, i en kultur, og er det vi lener oss på for å ha rett og ta feil, er årsaken til at noe mistes og noe kanskje vinnes når tekst skal oversettes fra et språk til et annet. Hvordan, hvorfor?
Det enkle svaret
Litteratur er tekst. Alle typer tekst. Det begynte med hulemaleriene, vil noen si.
Å studere litteratur er å studere både sakprosa og skjønnlitteratur. Det er å kunne kategorisere tekstene og å gjennkjenne virkemidler brukt i ulike sammenhenger. Det er også å undersøke hva som ligger til grunn for at ordene og ordenes rekkefølge kan skape mening. Det blir fort komplisert når tekst skal studeres skikkelig. Plutselig havner man på det metafysiske planet, og det emosjonelle, det psykologiske. Vi liker det nære, liker likhet, liker det som kommer først, liker det som er opp og ikke ned, tillegger noe mer betydning enn noe annet; vi tillegger det som kommer først i en setning større betydning. Slik er vi. Kanskje.
