Kurv
0
$0,00
Hvorfor er språkkunnskap fremdeles viktig?
11.02.2025
Hvorfor studerer vi språk, er grammatikk viktig og hva gjør KI med språkkunnskapen vår?
I en artikkel publisert på forskerforum.no i april 2024 kan vi lese en samtale mellom språkforsker Kristin Hagemann og Bår Stenvik i rollen som intervjuer. I dette innlegget gjengir jeg samtalen dere, og legger til egne kommentarer.
Hva skal vi med språkvitere og humaniora?
Under paraplyen «humaniora», de humanistiske fagene, finner vi filosofi, historie, idéhistorie, kunsthistorie og estetikk, teologi, arkeologi, kulturhistorie, litteraturvitenskap, språk (filologi og lingvistikk) og musikkvitenskap. Dette i tillegg til det nyere faget medievitenskap.
Hva er nytten i slike fag? Trenger vi at noen forstår seg på latinske setningsstrukturer? Dette spør Stenvik, om enn indirekte, Hagemann om.
Hun trekker frem at å tolke gamle bøker fremdeles er relevant i dag. Vi lærer av gamle bøker, historiske gjengivelser, for ikke å snakke om bibelen. Dette er teksten som har formet oss, og som fortsetter å forme oss.
Hagemann forklarer videre at om vi skal forstå hva vi snakker om, må vi også forstå hvorfor vi snakker som vi gjør.
Og hun har jo helt rett. For å forstå gammel kunnskap, kunne benytte oss av kunnskapen og faktaene tidligere tiders mennesker har funnet, må noen være i stand til å forstå det gamle språket – setningsstrukturer er helt essensielt her, det er det ingen tvil om for oss som har studert språk, selv om det kanskje ikke er noe man vanligvis tenker gjennom – altså hva som skal til for å tyde gamle tekster.
Hagemann gir et annet eksempel der det hjelper å ha kunnskap om hvordan språk fungerer og virker på oss:
«Når jeg sier til datteren min «Åh, er det hun mørke?» for å finne ut hvilken venninne hun snakker om, får jeg beskjed om at det er rasistisk. Men når jeg bruker ordet mørk, bruker jeg det om folk som har mørkt hår, som meg. Jeg er også mørkere i huden enn min venninne Mari. Men det er noe annet enn alle de negative brukene som er forbundet med mørke krefter eller svart magi, mørke og lyse krefter i Bibelen – eller rasisme. De to fargene svart og hvit er blitt brukt om hudfarger i en gitt historisk situasjon, og så er det blitt sauset sammen til lyst og mørkt og bra og dårlig. Da er det nyttig med språkkunnskap som sier noe om forholdet mellom konsept, ord og lyduttrykk.»
Ved å utvide forståelsen for uttrykk i ulike kontekster, ved å se på hva begrepene inneholder og hvordan de brukes i praksis, kan vi unngå misforståelser og få til bedre samtaler.
«Humaniora og språkfag er så grunnleggende for all kunnskap at det nesten kan bli usynlig», sier Hagemann så treffende.
Å systematisere språket på en måte vi ellers ikke gjør (fordi vi er opptatt med å bruke det i livet ellers) gjør at vi kan oppdage feilslutninger, og annen «ubalanse» eller feilaktig «sortering» av fenomener: Et eksempel er når vi som et tidligere mannsdominert samfunn tenker på begrepet «følelser» som noe som i størst grad er knyttet til kvinner (der det motsatte har vært forstått som noe rasjonelt, logisk, fornuftig og nyttig; mannlig). For å overforenkle: Kvinner har følelser, mannen ikke.
Men, sinne har vært, er nok fremdeles, tradisjonelt sett knyttet til det mannlige.
Og sinne er en følelse på lik linje med de andre.
Likevel har menn har kunnet være sinte, uten å bli kalt følsomme, uten å bli kalt irrasjonelle. Det har vi alle, som samfunn, innarbeidet, og ofte ikke engang tenkt over. Vi har ikke snakket om mannlig sinne som en følelse.
Slik blir vi lurt av vårt eget språk, til å tenke at sinne ikke er en følelse som de andre. Det er en feiltolkning, en ubalansert oppfatning. Sinne, som de andre følelsene, tilhører dessuten begge kjønn.
Det er selvfølgelig ikke sant at menn ikke har følelser. Og det gagner ingen å fornekte sannheter. Det ville vært irrasjonelt. Det kan vi bruke til å finne løsninger i overensstemmelse med faktiske tilfeller.
(Les mer som dette.)
Det er fascinerende, dette, synes jeg. Så er det jo også derfor jeg har valgt å bruke mange år med sånt- Men tilbake til det helt konkrete (som også har opptatt store mengder av min tid): grammatikken.
Grammatikkens dårlige rykte
Hagemann forklarer hvorfor grammatikk er viktig, og når:«Hvis du skal forstå hva et «subjekt» er, og ikke bare kunne peke på et norsk subjekt ved hjelp av huskeregler, så vil det være lettere for deg å forstå hvis jeg forteller deg at subjektet på tysk har nominativ, mens subjektet på norsk defineres via plassering i setningen. Hvis du går ut og studerer et annet system, så ser du plutselig ditt eget system utenfra.»
Faget som tilhører alle
«Alle har noe å si om språk. Og det er jo fordi det er veldig relevant for alle hele tiden. Alle har et sterkt forhold til det.»
Det er jo bra! Men det kan ha en nedside: Hagemann forteller at hun kan ende med å bli belært om temaer hun tross alt er ekspert i.
Hun retter opp i en sak:
«[Mange] tror at grammatikk handler om skriftspråket og om ytre regler for hvordan vi skal skrive. Men vi er opptatt av talespråket. Og reglene for hvordan vi taler, de er automatiske, og vi lager dem i hjernen.»
Dette automatiske kan språkvitere være med på å avsløre, så vi rett og slett kan oppdage når vi sier noe usant om verden, eller når vi holder på gamle forestillinger om verden, fordi de ligger i selve språket.
(Les mer som dette.)
Ting tar tid, og det er det en grunn til
Hagemann sier: «Når du sliter med å formulere en setning eller står fast i et avsnitt, da gjør det vondt. Og da lærer du. Disse erfaringene er helt uvurderlige, og nå er KI i ferd med å fjerne dem (…).»
Hun påpeker også at det er forskjell mellom fakta og kunnskap. «Kunnskap dreier seg om forståelse, og det krever tid og ro», sier hun.
«[Dagen studenter] blir stimulert på alle bauer og kanter hele tiden, de skal ikke kjede seg et sekund. Men da blir de fratatt den prosessen som er selve kunnskapstilegnelsen – å sitte lenge og tenke og prøve.»
Forståelse er å putte ting i kontekst, trekke linjer mellom faktaene og skape noe nytt, ny forståelse og meninger. Det finnes for eksempel fakta om hvordan man bygger hus, på internett. Disse faktaene kan søkes opp på nettet. Men å besitte kunnskapen og bygge huset, det handler om noe annet, krever mer av oss.
Språk som maktmiddel
I artikkelen pekes det også på hvordan språket kan diskriminere. Med språk kan man heve en gruppe over en annen, uten at den ene gruppen faktisk er bedre – eller dialekt-gruppen:
Oslomål gis for eksempel oftere en høyere status enn østfoldmål, forklarer Hagemann. Østfoldmål er stygt, mens oslomål er pent, sier noen. Det er ingen objektiv sannhet i det. Men slik diskriminering kan altså brukes til å heve den gruppen du selv tilhører – på falsk grunn, billig forrang, uten hensyn til noen overordnet sannhet eller gode. Ved å være klar over hvordan dette foregår, kan vi peke på slike logiske brister, og felle ytrere av gale utsagn. Når man studerer språk, er det lite givende å sammenligne språk for å dømme dem på en skala over god og dårlig. Det er ikke produktivt, blir meningsløst sammenlignet med hva de ulike uttrykksformene forteller om hverandre.
Det handler også om hvordan språklig bevissthet, gjør at vi tar andre valg, mer opplyste valg, enn vi kanskje ellers ville ha gjort. Hagemann bruker på sin side a-endelser når hun snakker:
«Jeg kommer jo fra Groruddalen opprinnelig og brukte a-endelser i min ungdom, men la dem fra meg da jeg begynte på videregående på Frogner i Oslo. Og så har jeg tatt dem tilbake nå som akademiker. Jeg tenker at det er et poeng at folk i min posisjon bruker a-endelser – nettopp for å gjøre rommet større, døren videre og taket høyere. Og den avgjørelsen er et eksempel på at bevissthet gjør at du tar andre valg enn du ellers ville tatt.»
Konsept og språklig uttrykk som ett og det samme?
Konseptet kunnskap kan handle om å forstå seg på musikk, matematikk, setningsstrukturer eller vanntrykket i et rør:
«Konsepter er abstrakte ting som kan være vanskelige å forstå både i sitt eget språk og i andres språk. Men jo mer du jobber med språk, jo mer vil du ha tilgang på konseptene også.»For språket tenker vi med. Evnen å fatte komplekse konsepter må trenes på; det er ikke nok å samle fakta uten å bearbeide dem i eget språk.
Hagemann påpeker noe, noe jeg selv – da jeg oppdaget, opplevde og virkelig lot det synke inn – endret meg. Hun sier at det er «nyttig å vise hvordan ting gjøres i et annet språk, så du får du en mer robust forståelse av konsepter, fordi vi har en tendens til å se konsept og språklig uttrykk som ett». Ja, vi tror på konseptene – fordi vi tror på ordene – og vi glemmer at ordene er briller vi ser verden gjennom og ikke selve verden. Det er så opplagt egentlig, men usynlig før vi tar brillene av (det vil si, før vi studerer språket).
Det betyr å stille spørsmål. Om språk, om hvordan vi bruker språket forskjellig.
I diskusjoner står vi fast fordi vi forstår fenomener og begrepene som skal rommet dem, ulikt, for dårlig, eller farget av erfaringer og følelser uten at vi merker det selv. Ofte tror jeg man kan ha godt av å stoppe opp, og ta for seg de viktigste begrepne før man fortsetter. Meninger og argumenter bør tåle å legges frem sakte, også fordi det bør være til alles fordel at det avdekkes logiske brister eller ulogiske «hopp» i tankerekken, der hver tanke bygger på hverandre. Vi er dermed avhengige av at hver av tankene eller meningene eller argumentene også holder vann.
Hva betyr det å være feig, for deg, for andre, i ordboka? Hvordan vil du forklare ordet «feig» for andre? Hva betyr det å ha makt? Ligner begrepet makt av andre begreper? Hva er styrke, hva er vakkert, hva er dårlig, hva er godt, hva er følelser, hva er emosjoner, hva er sjalusi? Hva er opp og hva er ned? Hva er en demagog?
Lykketrening
Å formulere egne tanker, og egne tekster, gjør oss i stand til å lære noe og tilføre noe eget. Man blir flinkere til det ved å trene.
Forskning på lykke viser at det å mestre noe, gjør oss glade. For å mestre må kampen være der, det må koste. Å oppleve å nå nye bevissthetsnivåer ved å tilegne seg kunnskap, der språk er et essensielt middel (man kan også snakke om forståelse i bilder og følelser som veier til forståelse, men det blir en annen sak), gir slik mestring.
Vi misforstår KI, KI misforstår ikke oss
Vi menneskeliggjør KI, fordi språket er menneskelig, og vi sammenligner KI med det nærmeste vi kommer – nemlig oss. Men da går vi glipp av forskjellen mellom menneske og maskin, som jo er relativt … enorm.
«Man snakker om at ChatGPT «kommuniserer»», sier Hagemann. «Den gjør jo ikke det. Man snakker om at den er «intelligent». Den er jo ikke det. Her er vi midt i en tid hvor nettopp bruken av ord er viktigere enn noensinne.»
Språk som makt
Språk er verktøy, våpen og maktmiddel. Å forstå språket som verktøy for formidling, å bruke det bevisst etter å ha lært seg virkningen det har på folk, gjør at det kan misbrukes. Vi må ha kunnskap om språk for å kunne oppdage når det skjer.
Helt til slutt sier Hagemann: «Med alt det språket som flyter rundt oss nå, og når vi til og med har laget generatorer som spyr ut mengder med tomt språk, da er det fint å utstyre alle mennesker med et bullshit-filter.»
Så, hvorfor er språkfag (og humaniora) viktig?
Jeg vil helt enkelt avslutte med noe Hagemann sa så fint, og som oppsummerer dette innleggets spørsmål:
«Humaniorafagene er med på å danne et samfunn som man har lyst til å være en del av.»
Og med et boktips helt til slutt:
Tove Janssons Sommerboken
Å skrive så konkret om verden – sett gjennom en seks år gammel jentes øyne, og samtidig gi så voksne og viktige betraktninger, det gjør hun som ingen annen. Det er en fortelling du opplever, ikke leser, og jeg lengter til den sommeren som finnes i denne boka.
Hade!