«J’accuse !» – jeg tror kanskje du har glemt hva akkusativ er …

«Akkusativ» … det henger sammen med var-det «nominativ»? Vent … og «dativ». «Genitiv», det var også noe.

De er kasus! Men hva er kasus?

Ok! Vi tar det, en gang for alle: Akkusativ, nominativ, dativ og genitiv er eksempler på vanlige kasus. 

Det finnes språk både med og uten kasus, og i norsk spiller denne grammatiske kategorien kun en liten rolle. Kanskje er det derfor flere av oss – som regler vi som ikke hadde tysk på skolen – blir litt forvirret når disse begrepene nevnes. 

Den typen setningsledd som tar kasus (som man sier), er nomenfraser. Nomenfraser utgjøres av et nomen, altså et substantiv, eller en gruppe ord der substantivet er det viktigste. 

Dette er noen eksempler på nomenfraser: jenta, hu, den vesle jenta, jenta med solbriller, den jenta jeg møtte i byen, hun som sa det.

Det er altså på substantiv at man kan se kasus; kasus endrer ordenes utseende.

På de språkene som ikke benytter kasus, blir funksjonen til en nomenfrase som regel uttrykt ved hjelp av ordenes rekkefølge i setningen eller ved samsvarsbøying på verbet.  

Full kontroll på syntaks, morfologi og kasus

Og vi begynner med å forsikre oss om at vi har de grunnleggende begrepene på plass, som syntaks. Syntaks og syntaktiske funksjoner handler forenklet forklart om forholdet mellom leddene i en setning. Morfologi handler om hvilken form de ulike ordene har.

Videre er det relevant å vite hva kasus er. Kasus betyr tilfelle eller hendelse. Det er også en grammatisk bøyningsform, altså det å endre formen til et ord for å gi uttrykk for bestemt, grammatisk informasjon. Og det vet vi, det handler om entall eller flertall av substantiver eller om nåtid eller fortid av verb.

En kasus er en bøyningsform av substantiv, adjektiv og pronomen, som viser et ledds forhold til de andre leddene i en setning. Kasus handler altså om form, om hvordan ordene skrives, bøyes, ser ut. 

Som grammatisk kategori uttrykker kasus enkelt sagt hvem som gjør hva med hvem. Oversatt til syntaksens verden viser kasus hvilken funksjon et setningsledd (gruppe av ord/ordgruppe) har i en setning, for eksempel om leddet utgjør subjektet, det direkte objektet eller det indirekte objektet.

Kasus i tysk

«Den gode vinen», en nomenfrase, vil se slik ut – «den gode vinen» – uansett hvilken syntaktisk funksjon den har i en setning. 

For «den gode vinen» kan være for eksempel subjektv: Den gode vinen er fra Baskerland (tilsvarer nominativ). Eller direkte objekt: Hun valgte ut den gode vinen (tilsvarer akkusativ). 

Slik er det ikke på tysk, som altså har kaussystem. Nomenfrasen vår blir da slik:

Nominativ: der gute Wein

Akkusativ: den guten Wein

Nomen endrer seg, med andre ord, når språk har kasus, når leddene tar kasus ...

Kasus i norsk

Kasus spiller en liten rolle i norsk, men en stor i tysk og islandsk, blant annet. De vanligste kasusene er nominativ, akkusativ, dativ og genitiv. Men Ungarsk har faktisk hele 20 kasus, og finsk har 15 (16 i noen østlige dialekter).

Ja, kasussystemet spiller bare en liten rolle i norsk; det finnes ikke mye igjen av dette systemet i språket vårt. Rester av det synes likevel på pronomenene. Nominativen du får nemlig formen deg i dativ og akkusativ. Selv om kasus ikke synes på ordene, er det likevel mulig å dele opp norske setninger og viser hvilke ledd som tilsvarer kasusene.

Nominativ, akkusativ, dativ og genitiv – on y va !

• Nominativ: viser ved hjelp av sin grammatiske form, og til dels sin plassering, hva som er subjektet i en setning.
• Akkusativ: viser ved hjelp av sin grammatiske form, og til dels sin plassering, hva som er det direkte objektet i en setning.
• Dativ: viser ved hjelp av sin grammatiske form, og til dels sin plassering, hva som er det indirekte objektet i en setning. (Til, for hvem eller hva)

Eksempel: Hun ga søsteren sin en ring. (Vi kan stokke om på ordene, og likevel uttrykke det samme. Leddene vil fremdeles beholdene kasusene sine: En ring var det hun ga søsteren sin.)

Hun = nominativ

Søsteren sin = dativ

En ring = akkusativ

(Ga = verbal. «Ga» er et verb, kjernen i setningen, det vil si verbalet. Ikke tenk mer på det nå.)

• Genitiv: bøyning som angir opprinnelse; en kasus som betegner eiendomsforhold mellom substantiv i genitiv og et annet substantiv. Eksempel: Dronnings sønn.

En gang til!

Altså, så vi ikke blander:

Dativ brukes typisk for å markere det indirekte objektet – den som mottar noe eller som handlingen skjer til fordel for. For eksempel, i setningen «Jeg gir naboen en bok», er «naboen» i dativ, som man sier.

Genitiv brukes for å uttrykke eierskap eller tilhørighet. For eksempel, i setningen «Det er naboens bok», er «mannens» i genitiv. Når vi sier «naboens bok», har vi gjort rede for forholdet mellom naboen og boken; naboen eier boken. Voilà!

C'est était Émile Zola ... aah, det var det det var

«J'accuse» er for øvrig tittelen et berømt åpent brev skrevet av den franske forfatteren Émile Zola i 1898. Brevet ble publisert i avisen «L'Aurore» og var rettet mot den franske regjeringen. Zola anklaget myndighetene for å ha feilaktig dømt den jødiske offiseren Alfred Dreyfus for spionasje. Brevet spilte en viktig rolle i å avsløre urettferdighetene i Dreyfus-saken og bidro til å få Dreyfus frikjent.

Trenger du hjelp med noe i forbindelse med språk? Skriv til meg under.