KI og min venn Copilot

Oversetteryrket og KI nevnes i samme åndedrag nå om dagen. Hvordan forholder Amoversetter seg til sånt?

Om jeg var venn med AI-assistenter (KI-assistenter)? Generelt? Til å begynne med? Nei, nei. Vi får jo stadig høre at kunstig intelligens skal ta over oversetternes jobb. Men jeg drev og jobbet med store mengder tekst da jeg først oppdaget at Microsoft hadde lagt til en intelligent chatterobot oppe i høyre vindushjørne. Og jeg ble nysgjerrig. Jeg ville ikke gå baklengs inn i fremtiden heller, ville ikke rygge inn i fiendens kniv ... 

Copilot, Microsofts AI-assistent med egen chatte-felt til høyre i nettleseren, kommer godt overens nå. Vi vet hvor vi har hverandre – nej – jeg vet hvor jeg har den. En snakker til den på en pedagogisk måte, sørger for at ingenting kan misforstås. Da får en svarene en er ute etter. Samtidig hjelper det å vite at slike assistenter er verktøy; de peker ut et svar, men de «bryr seg ikke» om det er det riktige svaret eller ikke. Derfor bruker jeg Copilot mest for å komme frem til veldig spesifikke svar, for å stake ut kursen, om du vil.

AI er ganske fantastisk, når det brukes riktig og edruelig. Men både mennesker og søkemotorer liker menneskelig språk – eller «språk skrevet av folk», som virkelig litt mindre AI-like. Jeg som norsk skribent liker dessuten norsk. Derfor velger jeg vanligvis å skrive KI, kunstig intelligens, i stedet for AI, artificial intelligence. AI brukes oftest, og Copilot foretrekker AI. Jeg har likevel på følelsen av KI kan komme til å bli foretrukket her til lands, etter hvert. Særlig når jeg vet noen av de største internasjonale firmaene i verden, som også opererer i Norge med norske nettsider, velger den norske versjonen. De er kanskje ikke like avhengige som andre av at begrepsbruken her er det som skal gi dem synlighet på nettet ...

Det foregår mange spennende samtaler om AI. Noen av dem gjør det lett å miste motivasjon; noen av dem sier indirekte at jeg ikke kommer til å kunne fortsette å arbeide med språk, i alle fall ikke på den måten jeg gjør det nå. Og det stemmer unektelig. Andre igjen snakker om hvordan oversettere vil jobbe mindre med å oversette, og mer med å redigere oversettelser gjort av maskinene. I praksis er det en like stor, viktig og interessant jobb. 

Maskinoversatte tekster har fremdeles for mye av originalteksten i seg. Engelske tekster oversatt til norsk høres engelske ut. Ofte skjer det ved at determinativ er plassert foran substantiv, eller ved at det brukes substantivgrupper i stedet for verb. Det har seg nemlig sånn at norsk i større grad enn engelsk er bygget opp rundt verbaliseringer. Eksempel:

To make an assesment.

Jeg som later som om jeg er maskin: Å foreta en vurdering. 

Substantiv = en vurdering

Men hva er feil her, hva ville vi egentlig sagt på norsk når vi foretar en vurdering? Vi vurderer!

Oversettelse som er god nok (og bruker verb): 

Å vurdere.

Det kommer som alltid an på konteksten, men poenget består.

Ta meg hjem …

… nei, la meg lese mer om språk, oversettelse og litteratur.